Blog

  • USA-baser – øker de Norges sikkerhet?

    USA-baser – øker de Norges sikkerhet?

    Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter av «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» og medlem i Antikrigs-Initiativet. Kronikken sto på trykk i Klassekampen 29. mai med tittelen «Basepolitikk til besvær».

    Fredrik S. Heffermehl. Foto: Eva Brustad

    Den lange og kloke tradisjon fra Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli la vekt på lavspenning i forholdet til Sovjetunionen: ingen utenlandske baser i fredstid, tilbakeholdenhet med øvelser i nord og ingen atomvåpen i Norge eller våre farvann.

    Utrolig nok har regjeringen Solberg brukt tankesmia RAND Corporation som konsulent om den fremtidige utviklingen av det norske militæret. Resultatene er sjokkerende. Den norske regjeringen har nylig inngått traktater av en helt ny art med USA, om overføring av kontroll over deler av norsk territorium som baser for amerikansk militært personell og utstyr. Områdene skal nyte immunitet og være underlagt USAs jurisdiksjon. Det tillates videre stasjonering av langdistanse bombefly i Midt-Norge, omfattende militære øvelser, atomdrevne ubåter med atomvåpen ombord skal få legge til kai i Tromsø havn. Dette gjør Tromsø til et lovlig bombemål i en krigssituasjon. Utenriksminister Søreide og militærminister Bakke-Jensen erklærer: ”Vår basepolitikk er uendret”. Dette er spinndoktor-norsk med et slikt forhold til sannhet og fakta at det betyr slutten på demokratiet slik vi kjenner det.

    Pitufikk lufthavn (Thule Air Base) på Grønland, som Heffermehl skriver om i artikkelen

    Den nye politikken utgir seg for å være nødvendige svar på et stadig mer aggressivt Russland. For meg ser det mer ut som det er USAs politikk å øke spenningen langs enda et avsnitt av Russlands vestgrense. Oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier, advarer mot at Norge skal bli “en slagmark i en stadig mer eskalerende rivalisering mellom supermaktene.” Han etterlyser også en nødvendig politisk debatt. Planene om å motta amerikanske bombefly og atomubåter, ble offentlig kjent bare et par uker før anløpene faktisk skjedde, med en slik overrumpling får vi politikk uten demokratisk forankring.

    Avtalene med USA gir oss det motsatte av trygghet. Basene vil gi økt spenning, de gir ingen garanti mot krig, men øker faren for misforståelser og tekniske uhell, og de skjebnesvangre konsekvensene om det blir krig. Mangel på beredskap mot pandemier har hatt enorme konsekvenser, men er bagateller i sammenligning med en atomkrig.

    (mer…)
  • Uforsvarlig forsvar

    Uforsvarlig forsvar

    To tidligere komitéer har slaktet Norges beredskap. Vi var ikke beredt på terror i 2011, ei heller på koronaens komme. I det store og hele er vi ikke særlig beredt i tilfelle ulykker, sammenbrudd, krig og konflikt.

    Av Kari Elisabet Svare, medlem i Antikrigs-Initiativet

    ATOMUBÅTHAVN I TROMSØ

     «Dagsnytt 18» 6. mai: Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen syntes det er for liten militær tilstedeværelse i nord. Ei atomubåthavn i Tromsø må til. Alt er ivaretatt og under kontroll, forsikret han. -Alle involverte fagaktører, som skulle være involverte, er blitt det. -Hva med dem som bor i området, ble det spurt. Jodda, det hadde da vært folkemøte, den 3. mai. Engstelsen og motstanden fra Bodø-innbyggerne minimerte han til: «Noen er ikke helt fornøyde.» De lokale, som slapp til på skjermen, ville ha beredsskapsplaner før første ubåt la til kai. Det fikk de ikke. Men ingen nei-til-atomvåpenstemmer var invitert. Ei heller en eneste NATO-kritisk fredsrøst.

    Garnisonen i Sør-Varanger. Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret  (CC BY 2.0)

    Helgemorgen nrk radio 8. mai: Denne gang uten Frank, men med Mads Gilbert, som sa: Det er totalt uansvarlig av norske myndigheter å benytte, ikke ei militær, men kommunal havn til permanent base. Behandlingstilbud for radioaktive skader er ikke på plass og ingen øvelser er gjennomført. Teknologi kan svikte. Blanding av sivile og militære funksjoner betyr brudd på Genevekonvensjonen. Under en militær konflikt blir Tromsø et bombemål. Det jobbes hverken seriøst eller grundig med beredskap. Norske styresmakter undervurderer og underkommuniserer farene. Og jeg legger til: Finnes det vern mot radioktiv stråling? Som dessuten har langvarige skadevirkninger.

    BASE-POLITIKK OG BOMBEMÅL

    Norsk Russlands-strategi er nedfelt i baseerklæringen av 5. mars 1949. Sovjetunionen reagerte negativt på at Norge ville bli NATO-medlem, hvorpå den norske regjeringa klokelig svarte at den hverken «ville medvirke til politikk som har aggressive formål eller åpne for fremmede makters stridskrefter på norsk jord.» Forsvaret endret sitt mandat i siste Langtidsplan fra «å utgjøre en krigsforebyggende terskel» til å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar». Medlemskapet hindrer oss visstnok ikke i å si nei til atomvåpen eller nekte amerikansk militærhavn i nord. Julie Wilhelmsen (Nupi) har uttalt at politikerne ikke behøver press fra USA, men er mer enn villige når det gjelder å virkeliggjøre amerikanernes ønsker. Hvor lydige har de lov til å være på våre vegne?

    (mer…)
  • AKI inviterer til åpent møte

    AKI inviterer til åpent møte

    Antikrigs-Initiativet inviterer til et åpent møte på Bergen Offentlige Bibliotek (Strømgaten 6) onsdag 26. mai kl. 18. Vi har leid auditoriet i kjelleren og kan slippe inn inntil 30 personer.

    Det blir foredrag ved Saima Naz Akhtar fra Norske leger mot atomvåpen: «Hvorfor atomvåpen må avskaffes».

    Etter foredraget:

    Videre oppfølging av oppropet «Vi krever at Haakonsvern stenges for anløp av atomubåter» v/Nikolai Østgaard fra Antikrigs-Initiativet

    Det er mulig å følge møtet på Zoom på denne linken:
    https://us02web.zoom.us/j/89136358074?pwd=V0JpRUJKdHkvZGxrU1ZlRXBDOFRjQT09

  • No trengst nye fredsinitiativ

    No trengst nye fredsinitiativ

    Av Vidar Lehmann, medlem i Antikrigs-Initiativet. Lehmann har tenestegjort i nesten tre år i FN sine fredsbevarande operasjonar på Gaza og i Libanon, over ein tidsperiode på meir enn tretti år.

    Vidar Lehmann

    Frå havdjupet utafor norskekysten kan både Russland og USA sine ubåtar fyra av kjernevåpenmissilar med stor nok rekkevidde og kraft til å leggja kvarandre og omverda sine sivilisasjonar øyde og gjera det meste av planeten uleveleg. Dette veit dei. Likevel held denne «dance macabre» fram. Ein ny rundgang fekk denne spiralen nyleg ved at sjefen for USA sin strategiske kommando hevda at USA no måtte bu seg på atomkrig. Han grunngav det med at Russland og Kina si opprusting og modernisering, mellom anna av atomvåpen, var i ferd med å setja USA i bakleksa.

    Tretti år etter førre kalde krigen er ein ny i full gang. Skilnaden mellom dei er at denne gongen er ingen av rivalane Russland og USA kvar for seg militære trugsmål mot oss. Trugsmålet er rivaliseringa mellom dei.

    Parallelt har det skjedd ei endring i vår militære doktrine. I Sovjetperioden var oppgåva å vera ein krigsførebyggjande terskel med basis i NATO-medlemskapet. Sidan 2016 er det siste endra til at vi skal sikra ei truverdig avskrekking med basis i NATO sitt kollektive medlemskap. Ved nærare augnesyn er dei to utsegnene svært ulike.

    Nyleg har FN sitt vedtak om å forby atomvåpen fått kvalifisert fleirtal. Formelt strir difor no atomvåpen mot folkeretten. Likevel har styresmaktene våre og seinast AP sitt årsmøte stemt mot forbodet. Dei grunngjev det med at før dei store aktørane bryr seg, vil ikkje eit forbod hjelpa. Sagt på ein annan måte: Først når land som Russland og USA er viljuge til å signera forbodet skal vi gjera det.

    Eit anna, ikkje fullt så høglytt proklamert argument, er at dersom vi tiltrer forbodet, kan det bli oppfatta så negativt av USA /NATO at det går ut over viljen deira til å forsvara oss mot Russland. Dette argumentet er berre haldbart dersom ein meiner at det først og fremst er Russland, men ikkje rivaliseringa mellom dei to som er trugsmålet.

    (mer…)
  • Klientstaten Norge

    Klientstaten Norge

    Av Bjarne Lavik, nestleder i Antikrigs-Initiativet

    Ukjært barn har mange navn. I Norges tilfelle er vi en klientstat, eller en vasallstat, eller en satellittstat. Under USA. Og klientstillingen vår blir bare verre og verre. Vi er allerede langt vekke fra den gamle basepolitikken. Realiteten er uomtvistelig at vi er blitt en av de mest framskutte basene for USAs aggressive politikk overfor Russland.

    Og forsøkene fra utenriksminister, forsvarsminister og resten på å snakke vekk realitetene, blir bare mer og mer krampaktige og innholdsløse.

    USAs daværende forsvarsminister Ash Carter på felles pressekonferanse med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Oslo 9. september 2016. Foto: Flickr.com (CC BY 2.0)

    Fortsatt gnager og gnager de på “våre alliansepartnere“, “USA som skal gi oss trygghet og sikkerhet“. Åpent sagt av mange i disse miljøene: Mot Russland som vil angripe Norge. Noe som er så fjernt og ahistorisk som mulig. Russland posisjon er nå, som før, defensiv. Defensiv for å kunne møte og forsvare seg i den situasjonen som klientstaten Norge helt og fullt er med på å utvikle: Innringingen av Russland militært fra alle kanter. Dette sammen med alt det andre av sanksjoner, trusler og systematisk demonisering av landet.

    Store Norsk Leksikon beskriver det å være klientstat bl.a. slik:

    Klientstaten styrer som regel sine indre forhold, men følger sin patron når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. At det er andre enn klientstaten som bestemmer i ytre forhold, blir ikke gjort allment kjent.

    (mer…)
  • Partiene, atomvåpen og amerikanske baser

    Partiene, atomvåpen og amerikanske baser

    Av Nikolai Østgaard, nestleder i Antikrigs-Initiativet

    I løpet av april deltok jeg på tre møter i regi av Norges Fredsråd, der partiene la fram sine standpunkter til freds- og forsvars-spørsmål, og medlemsorganisasjonene i Norges Fredsråd (der AKI er med) fikk stille spørsmål.

    De tre representantene jeg har fulgt var Ingrid Fiskaa fra SV, førstekandidat fra Rogaland og statssekretær rundt 2010-2013, Solveig Schytz fra Venstre, vara for Abid Raja på Stortinget, og Geir Toskedal, stortingsrepresentant og medlem i utenriks- og forsvarskomiteen fra KrF.

    Det er ingen overraskelse at SV var det mest positive møtet, men som jeg kommer tilbake til skorter det på motet og besluttsomhet.

    Til alle partiene stilte jeg to spørsmål:

    1. Støtter dere FNs atomvåpenforbud (og til Venstre og SV: med oppfølging om hvor hardt de vil fremme dette).

    2. Ser dere noen problemer med omleggingen av norsk basepolitikk, når vi nå har fått amerikanske baser på norsk jord?

    La meg ta Venstre og KrF først:

    Venstre er klare i sitt standpunkt for ICAN, og hevder å ha tatt opp FNs atomvåpenforbud i regjeringen. Ellers snakket hun om “kjøttvekt” og jeg kommenterte at med all respekt: Venstre vil nok neppe bli avgjørende på den måten, men kanskje vil dere komme i en forhandlingsposisjon etter valget. Vil dere da stille krav mht. FNs atomvåpenforbud for å delta i regjering. Det kom intet svar.

    (mer…)
  • Vi markerer frigjøringsdagen

    Vi markerer frigjøringsdagen

    8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene. 5 år med okkupasjon og krig var over. De som opplevde denne dagen vil aldri glemme gleden og frihetsfølelsen som ga gjenlyd over hele landet.

    Det er viktig å markere 8. mai som en frihetens dag. Antikrigs-Initiativet sender sine varme tanker til alle dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods.

    Frigjøringsdagen 8. mai 1945, utenfor Adresseavisen i Trondheim. Foto: Flickr.com

    Samtidig reagerer vi på at regjeringen i 2010 bestemte seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen og seieren fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette er etter vår oppfatning helt galt.

    Forsvaret kan gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også Antikrigs-Initiativet kan støtte. Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen i Afghanistan, Irak og Libya reagerer vi sterkt på. Disse har deltatt i krigshandlinger mot nasjoner som aldri har angrepet oss.

    Antikrigs-Initiativet feirer derfor Frigjøringsdagen i sin opprinnelig form – som en dag der vi hedrer de som kjempet for Norges frihet fra tysk okkupasjon.

  • Bøker, ikke bomber

  • Folkeretten, sanksjoner og den norske regjeringen

    Folkeretten, sanksjoner og den norske regjeringen

    Folkeretten slik den er gitt i FN-pakten slår fast følgende:

    • Alle konflikter skal løses på fredelig vis
    • Ingen stater har lov å bruke makt mot andre stater
    • Ingen har rett til å blande seg inn i andre lands interne anliggender (suverenitetsprinsippet)

    Denne oppfatningen om forholdet mellom stater har vokst fram gjennom år, særlig etter 1. verdenskrig. Etter 2. verdenskrig formulerte FN-pakten noe av det som var lærdommene etter to verdenskriger. Målet var nå å unngå flere kriger, gjennom samtaler og diplomati, som bygget på respekt for annen land og kulturer.

    Samme regler gjelder for sanksjoner mot land. Disse brukes for å tvinge et land til å bøye seg for andre. Sanksjoner rammer ofte sivilbefolkningen hardt med manglende mat, medisiner og medisinsk utstyr. På nrk.no ligger en dokumentarserie på fire episoder om Irak som klart viser hvordan sanksjoner rammer sivilbefolkningen hardt.

    For folk flest ville det være et gode om landene i verden respekterte Folkeretten slik at folk fra ulike land kunne leve sammen i fred, besøke hverandre, utvikle kultur sammen og lære av hverandre. Derfor snakker også lederne i land om at de respekterer Folkeretten, men er det slik?

    Da regjeringen i Norge drev valgkamp for medlemskap i Sikkerhetsrådet ville den stå fram som en forsvarer av Folkeretten. På regjeringens liste over sanksjoner som Norge deltar i er sanksjoner mot Syria og Venezuela. Er disse sanksjonene vedtatt av FN? Nei, regjeringen slutter seg til sanksjoner som EU har vedtatt. Så mye for forsvar av Folkeretten.

    Alle land i FN har underskrevet på FN pakten om folkeretten, men det er lite snakk om denne pakten, kanskje med unntak av FN-dagen. For å få en fredeligere verden må vi reise fanen med Folkeretten høyt, og kreve at våre politikere følger opp det de har underskrevet.

    Erik Hovden, styremedlem i Antikrigs-Initiativet