”Et flertall av europeere tror ikke på en ukrainsk militær seier, og håper på en rask diplomatiskløsning på konflikten” skriver mediekanalen L’obs.
Mediekanalen refererer til en meningsmåling foretatt i 12 europeiske land og som ble publisert 21. februar av Det europeiske rådet for internasjonale relasjoner (en paneuropeisk tankesmie med 300 medlemmer, med mål om å bidra til debatt om ”utvikling av en effektiv utenrikspolitikk som målbærer europeiske verdier”).
I følge meningsmålingen tror 10% av de spurt på en ukrainsk militær seier, mens 20% tror på en russisk militær seier. 37% mener at en sannsynlig utfall av konflikten er et forhandlet kompromiss.
Det er store variasjoner mellom landene i måten opinionen ser for seg en løsning: 50% av dem som ble spurt i Sverige, Portugal og Polen svarer at en må hjelpe Ukraina til å gjenvinne sitt territoriet.
I Østerrike, Romania og Italia er det det motsatt. Der svarer halvparten av de spurt at ukrainske myndigheter må oppfordres til å undertegne en fredsavtale.
En fredsavtale har også preferanse i Ungarn (64% av de spurte) og i Hellas (59% av de spurte). Opinionen er mer splittet i Frankrike, Tyskland, Spania og Nederland, viser meningsmålingen.
I gjennomsnitt mener 31% av de spurte at de europeiske land må hjelpe Ukraina til å gjenvinne sitt territorium, mens 41% mener at europeiske land må presse ukrainske myndigheter til en forhandlingsløsning med Russland.
Pga. dårlig vær ble arrangementet i siste liten flyttet innendørs til Kunsthall 3,14. Gledelig var det å se at lokalet var fullt av folk, og at også pressen ved TV2 og Bergens Tidende var til stede for å dekke møtet.
Debattleder ved Kunsthall 3,14 Gitte Sætre ledet markeringen, som åpnet med appeller fra Stortingsrepresentant Sofie Marhaug, litteraturprofessor Gisle Selnes og sekretær i Antikrigs-Initiativet Terje Alnes.
Deretter var det kulturelle innslag ved Naeem Searle, som leste diktet “Invictus” av den viktorianske dikteren William E. Henley, og to musikalske innslag fra August Selnes.
Litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen holdt hovedinnlegget; om WikiLeaks avsløringer fra 2010, «The Afghan War documents leak», en serie interne amerikanske militære logger fra krigen i Afghanistan etter 11. september-angrepene, som avslørte krigsforbrytelser som inntil da var ukjente. Det er pga. avsløringer av amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak at USA krever Assange utlevert.
Men journalistikk skal ikke være en forbrytelse, budbringeren skal ikke dø i fengsel mens krigsforbryterne går fri!
SISTE: Det er meldt svært dårlig vær, derfor flytter vi hele arrangementet innendørs! Vi begynner kl. 17.30 i Kunsthall 3,14 Vågsallmenningen 12, i andre etasje.
Antikrigs-Initiativet og Kunsthall 3,14 inviterer deg til å markere Dag X – den siste sjansen i de britiske domstolene for å stoppe utleveringen av Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange. Vi vil begynne markeringen ved den blå steinen og fortsette ved Kunsthall 3,14.
Dag X er den siste sjansen i de britiske domstolene for å stoppe utleveringen av Julian Assange. En todagers offentlig høring vil finne sted 20.-21.2.2024 i Storbritannias høyesterett. Dette kan være den siste sjansen for Julian Assange til å hindre sin tvungne tilbakevending til USA. Hvis han blir utlevert, risikerer Assange en straff på 175 år for å avdekke krigsforbrytelser begått av USA i krigene i Afghanistan og Irak.
Markeringen begynner med en appell fra Sofie Marhaug, stortingsrepresentant fra Rødt, Gisle Selnes, en aktiv forkjemper for å skape bevissthet om Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange. Terje Alnes fra Antikrigs-Initiativet i Bergen, og Gitte Sætre, debattredaktør ved Kunsthall 3,14, vil også markere dagen med valgte ord. Vi vil høre musikk av den unge musikeren August Selnes og Naeem Searle vil lese diktet “Invictus” fra 1875 av den viktorianske dikteren William E. Henley.
Vi fortsetter ved Kunsthall 3,14 med en forelesning av den bergensbaserte kritikeren og professoren Frode Helmich Pedersen. Han har skrevet boken (2022) “Forfølgelsen av Julian Assange, eller kunsten å kneble en brysom budbringer” sammen med Gisle Selnes. Pedersen vil dele sin kunnskap om “The Afghan War documents leak”, en serie interne amerikanske militære logger fra krigen i Afghanistan etter 11. september-angrepene. Dokumentene, som avslørte krigsforbrytelser som drap på sivile, ble eksponert av WikiLeaks i 2010.
Regjeringen vil gi USA 8 nye baser i Norge, i tillegg til de 4 som allerede er godkjent i Stortinget.
Norske politikere slår på krigstrommene: Christian Tybring-Gjedde vil ha amerikanske soldater til Ukraina. Den alltid krigshissende Guri Melby sier vi må “forberede oss mentalt på krig”. Samme budskap kommer fra svensk forsvars- og statsminister og norsk militærledelse. Den engelske forsvarsminister går lengre: Vesten må være forberedt på kriger med Russland, Kina, Iran og Nord-Korea i løpet av de neste 5 år.
Det er ikke slike ledere vi trenger, men noen som kan sørge for at FN tar sitt oppdrag om å skape fred på alvor!
• Dette gjelder først og fremst i Ukraina og i Midtøsten, der våpenhvile og fredsforhandlinger må på plass umiddelbart. • Det gjelder også å fremme avspenning og avvise USAs ønske om konfrontasjon med Russland og Kina.
Norge og Norden har valgt det motsatte – nå er det krigsforberedelser som står i fokus.
Med de nye basene i Norge, Sverige, Finland og Danmark har USA 47 militærbaser i Norden.
Skal Norge og Norden bli oppmarsjområde for krig mot Russland?
Basene gjør oss ikke tryggere – men er tvert imot opplagte bombemål i en storkrig. Basene er brudd på norsk sjølråderett og gjør oss til et protektorat under USA.
Kjennelsen fra “International Court of Justice” – ICJ – fra den 26. januar i år slår fast følgende:
ICJ har myndighet til å behandle søksmålet fra Sør-Afrika og avviste dermed Israels begjæring om å avvise søksmålet.
Israel må gjøre alt i sin makt for å forhindre folkemord på den palestinske befolkningen i Gaza
Israel må umiddelbart sikre humanitær hjelp til Gaza
Israel må rapportere til ICJ, innen en måned, hvordan de har fulgt opp dette.
ICJ kjennelse har bindende virkning og derfor gir internasjonale føringer for alle parter som disse midlertidige tiltak er rettet til («have binding effect and thus create international legal obligations for any party to whom the provisional measures are addressed»)
Israel følger opp få dager etter kjennelsen (se punkt 3) med anklager mot «United Nations Relief and Works Agency» (UNRWA). Anklagene går på at 12 av 30 000 medarbeidere har tilknytning til Hamas. Derfor må all støtte til UNRWA opphøre. USA, Tyskland, Storbritannia, Canada, Nederland, Italia, Australia, Sveits og Finland adlyder umiddelbart, de holder tilbake sin støtte. En tilsvarende logikk ville vært om staten skulle nekte å finansiere Haukeland sykehus med bakgrunn i ubekreftede påstander om at en håndfull ansatte hadde begått noe ulovlig. Dette er et nøye planlagt utspill fra Israel som deres støttespillere dessverre omfavner begjærlig.
Antikrigs-Initiativet er svært fornøyd med at Norge ikke er blant landene som struper den essensielle humanitære hjelpen som UNRWA bidrar med. Organisasjon har gitt hjelp til palestinere siden 1948 og det må den norske stat fortsette med.
Vi anbefaler på det sterkeste at den norske stat dobler sin støtte til UNRWA. Norge bevilger i dag 300 millioner i året til UNRWA, som er en brøkdel av det som bevilges til andre krigssoner. UNRWA har vært underfinansiert over mange år – vil foreslår at det gis mer.
Vi anbefaler at den norske stat gjør et politisk vedtak om at norsk våpendelforsendelser ikke under noen omstendigheter kan brukes i konfliktområdet.
Vi anbefaler at den norske stat hjemkaller de 10 stabsoffiserene som vi har stilt til rådighet for «Combined Maritime Forces », da vi er av den oppfatning at sjansen for at strategien øker konfliktnivået i området i Midtøsten.
Hilsen,
Nikolai Østgaard ??? Terje Alnes leder i Antikrigs-Initiativet sekretær i Antikrigs-Initiativet
Av Nikolai Østgaard, leder i Antikrigs-Initiativet. Dette innlegget ble refusert av Klassekampen og Bergens Tidende.
Det israelske folkemordet og etnisk rensing på Gaza stripen har holdt på i mer en 100 dager og dødstallene nærmer seg 25 000. Også på Vestbredden ødelegges palestinsk bosetting og livsgrunnlag. Mange hundre palestinere er drept også der. Eneste grunnen til at dette går under radaren er fordi katastrofen i Gaza er så ufattelig mye verre.
I FNs generalforsamling støttet Norge sammen med flertallet av verdens land våpenhvile i Gaza, men dette blokkeres av USA. FN virker handlingslammet. Når skal Norge si fra og reise kritikken mot USA?
Det er bra at den norske regjeringen støtter kravet om våpenhvile, men den taler med to tunger:
Fortsatt produserer de norskeide selskapene Nammo og Kongsberggruppen deler til raketter, rakettmotorer og jagerfly, som via våpenselskaper som Raytheon og Lockheed Martin i USA, havner i Israel. Vi registrerer ingen reaksjon fra norske myndigheter.
Jemen angriper nå skipstransport med forbindelse til Israel så lenge Israel gjennomfører folkemord og fordrivelse av palestinere i Gaza. Dette er et virkemiddel for å tvinge Israel og USA til våpenhvile. Istedenfor å forsterke presset på Israel og USA for å få til våpenhvile, stiller Norge seg nå på USA og Israels side gjennom deltagelse i «Combined Maritime Forces (CMF)», en USA ledet koalisjon rettet mot Jemen. Foreløpig deltar Norge med 10 stabsoffiserer for å sikre skipstransport og forsyninger til Israel gjennom Rødehavet. USA og UK har nå eskalert krigen i Midtøsten ved å rette militære angrep mot Jemen. Hører vi fordømming fra Norge?
Sør-Afrika har reist sak mot Israel gjennom FNs International Court of Justice (ICJ) med anklager om folkemord og krever umiddelbar stopp i krigshandlingene. I følge AlJazeera har Sør-Afrika har fått støtte fra 13 land (Saudi Arabia, Iran, Pakistan, Marokko, Malaysia, Turkey , Jordan, Bolivia, Maldivene, Namibia, Pakistan, Colombia og Brasil) samtden Arabiske liga. Norge er ikke blant disse.
Antikrigs-Initiativet krever:
Umiddelbar stans i all våpeneksport som havner i Israel!
Tilbakekall de norske offiserene fra Rødehavet. Gjør som andre land, aksepter Jemens blokade og omdiriger skip rundt Afrikas kyst
KOMMENTAR | Fredspristildelingene bunner i en mangelfull historisk forståelse og innsikt. De ser bort fra den negative rollen vestlige stormakter har spilt i mange ikke-vestlige land.
Av Øystein Rian, professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen ble først publisert i Samtiden 11. januar og gjengis her med forfatterens tillatelse.
Flere problematiske sider ved historien til Nobels fredspris har forverret seg etter at et militarisert Norge stadig mer har deltatt i Vestens offensive kampanjer mot regimer og land som står Vesten imot. Spørsmålet er da om Nobels fredspris tjener fredens sak eller om den bidrar til å skjerpe motsetninger og konflikter mellom Vesten og land utenfor Vesten.
Frederik Heffermehl har i mange år kritisert tildelingene av prisen for at de bryter med Alfred Nobels testament (Medaljens bakside – Nobels fredspris – Hundre års ubrutte muligheter. Oslo 2020). Det problemet lar jeg ligge, men vil i stedet kritisere tildelingene for å vende et blindt øye mot de historiske sammenhengene nobelkomiteen opptrer som dommer i.
Utviklingen
Den aktuelle situasjonen de siste tre årene, 2021–2023, er at Nobels fredspris blir brukt mot regimer som er sterkt mislikt i vestlig offentlighet og som vestlige land bekjemper politisk, økonomisk og militært. I 2021 gjaldt det Russland, i 2022 Russland og Belarus, og i 2023 gjaldt det Iran (som i 2003). Disse prisene er gitt for saker som er vel verd å støtte fordi det handler om ytringsfrihet og kvinners rettigheter.
Regjeringene i Russland og Iran blir kraftig fordømt, i tråd med en intens vestlig kampanje mot disse regimene, som på sin side frykter at Vesten vil komme dem til livs. Det er ingen grunn til å synes synd på disse regjeringene. Vi er mange som gjerne skulle ha sett andre regjeringer i Russland, Belarus og Iran – og i mange andre land i verden. Likevel finnes det et men i en større sammenheng.
For det første er det foruroligende at fredsprisen så tydelig blir brukt til å bekjempe regjeringer som Norge har et fiendtlig forhold til. Norge deltar i knallharde økonomiske sanksjoner mot Russland og Iran og er dessuten dypt inne på Ukrainas side i krigen mot Russland. Den offentlige opinionen i Norge er uhyre negativt innstilt til både Russland og Iran. Naboforholdet mellom nordmenn og russere var i flere hundre år godt, men nå er det på frysepunktet. Det sier noe om forverringen at den russiske konsulen i Kirkenes 25. oktober 2023 var uønsket ved markeringen av 79-årsdagen for den sovjetiske frigjøringen av Finnmark og Nord-Troms.
For det andre andre ble fredsprisen innstiftet for å oppmuntre til å styrke de interstatlige relasjonene slik de var. Ved å prisbelønne bestrebelser på forlik, avtaler og avspenning kunne norske politikere i fredsprisens første år håpe at det også ville virke gunstig inn på andre samfunnsforhold når motstandere snakket sammen over landegrensene. For øvrig overlot man politiske forandringer til hvert land innenfor deres grenser. De hvite europeernes grenser naturligvis! Norske fredspolitikere hadde svært lenge ingen ambisjon om at de europeiske koloniene i Afrika og Asia skulle få bestemme over egen skjebne og at de skulle oppmuntres fra den norske hovedstaden når de krevde å få gjøre det.
Det politiske bakteppet i Norge var i de første årene dette: Ved inngangen til 1900-tallet hadde ikke vårt land en egen utenrikspolitikk. Nordmenn den gang levde i en uskyldstilstand med håp og tro på at internasjonale konflikter kunne løses i minnelighet. Alfred Nobel så at Sveriges unionspartner egnet seg godt til å dele ut fredsprisen. På den skandinaviske halvøya hadde Norge gjort en viktig innsats for at storebror Sverige ble forvandlet fra en krigslysten militærstat til et fredelig land som ikke traktet etter krigerske eventyr, men satset på utviklingen i sitt eget land. Da Norge ble helt selvstendig i 1905, erklærte den norske staten seg nøytral, og slik fortsatte det til det tyske overfallet i 1940. Troen på forhandlingsløsninger og voldgift lå til grunn for Norges utenrikspolitikk, og det passet godt for de ledende politikerne som bemannet nobelkomiteen i Oslo.
Da 1. verdenskrig kom, avlyste de prisutdelingene, bortsett fra at Røde kors fikk prisen i 1917. Også slik markerte de på en stillferdig måte sitt sinnelag. Helt fram til 1976 hendte det nokså ofte at prisen ikke ble delt ut. Inntil da hadde ikke nobelkomiteen en så sterk ambisjon som i seinere år om å påvirke verdensopinionen. Det var fortsatt et preg av småstatens smålåtenhet over miljøet rundt Nobels fredspris. Dette er det for lengst slutt på. Kanskje særlig sterkt markert ved lysten til å gi prisen til amerikanske presidenter og å sole seg i glansen fra dem, jamfør Geir Lundestads usminkede omtale av dette fenomenet i sin erindringsbok, Fredens sekretær.
Sammen med Antikrigs-Initiativet og Norges Fredsråd inviteres du til deltagelse i prosjektet AKT 5: FREDSKULTUR søndag 28. januar kl. 15 – 18.
Prosjektet starter med en omvisning av kunsten i Oslo Rådhus, samt et møte i atelieret til Jad El Khoury i Oslo Rådhus. Der vil prosjektet starte med spørsmålet: Hvordan ville Alf Rolfsen sin frise sett ut i dag? Hvilke elementer må med når “fredskultur” skal visualiseres?
Utsnitt av Alf Rolfsens “Okkupasjonsfrise” i Oslo Rådhus
BAKGRUNN FOR PROSJEKTET:
Den norske billedkunstneren Gitte Sætre har latt seg inspirere av kunstner Alf Rolfsen sin historiske Okkupasjonsfrise i Oslo Rådhus. Dette skriver hun om prosjektet sitt:
“Tanken er å bringe ulik kunnskap sammen når komposisjonen skal utvikles. Slik kan FRISEN bli forankret i ulike erfaringer og perspektiver i samfunnets kompleksitet. Et bilde på noe oppbyggende.
Dette prosjektet vil være særlig interessant for:
Personer med ulike kunnskaper om samfunnsbygging og politisk engasjement, fra ulike sektorer i samfunnet inviteres til kollektiv tenkning. Sosiologer, Samfunnsvitere, Antropologer, Urbanister og Byplanleggere, Historikere, Politikere og Samfunnsaktivister, Klimaeksperter, Kunsthistorikere, Forskere og studenter ved Fred og Konfliktstudier, Psykologer, Teknologer og Dataeksperter og ikke minst det øvrige sivilsamfunnet og det sittende bystyret i Oslo.
Oslo by anses i dag som et fredssymbol internasjonalt på grunn av Fredsprisutdelingen og Oslo-avtalen. Initiativet kommer i forbindelse med markeringen av Oslo by-jubileet 2024 og den hederlige utnevnelsen av Oslo som menneskerettighetsby, samt kommunens engasjement og støtte til FNs atomvåpenforbud, gjennom ICAN sin Cities Appeal.
Komposisjonen blir et historisk portrett som flyter over og inn i fremtidsvisjoner. Prosessen blir fremlagt for offentligheten som en dialogbasert sceneforestilling og som en frise malt på et offentlig bygg hvis disse store ambisjonene lar seg gjennomføre.”
PRAKTISK INFO: Første møte er satt til søndag den 28. januar fra kl. 15 til 18. Oppmøte Oslo Rådhus. Alle som ønsker å vite mer om prosjektet oppfordres å sende en mail til prosjektleder Gitte Sætre på: gittesatre@protonmail.com
OBS! Det er begrenset med plasser! Målet er å få med en så bred og tverrfaglig gruppe som mulig. Alle som ønsker å melde seg på kan sende en e-post til prosjektleder og initiativtaker Gitte Sætre. Hvem som får plass på arrangementet kommer an på hvor stort engasjement arrangementet får og hvor bredt vi når ut. Hjelp oss gjerne med å spre dette arrangementet videre til folk i alle samfunnssektorer.
#FREDSKULTUR er et begrep som ble diskutert flittig tidlig på 90-tallet i FN, og som den gang da resulterte i en “Declaration and Programme of Action on a Culture of Peace” 13. September 1999.
Et begrep som blant annet Ingeborg Breines, fredspedagog, tidligere direktør for Women and a Culture of Peace i UNESCO, og tidligere president i Det internasjonale fredsbyrå (IPB), fremmer i sin nye bok “Fredskultur. Utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ?” Ingeborg Breines vil selv delta på arrangement. Vel møtt!
Arrangementet er støttet med blant annet midler fra Utenriksdepartementet, fra tilskuddsordningen for nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet. En tilskuddsordning som skal bidra til økt kunnskap og engasjement for kjernefysisk nedrustning, i Norge og internasjonalt.
Bildet som er brukt er et utdrag fra Okkupasjonsfrisen fra 1947-49 er malt av Alf Rolfsen. Verkets totale format er 3,67 x 30,5 m og er å finne i Sentralhallen i Oslo Rådhus. Teknikken som er brukt kalles freskoteknikk. En freske er et maleri utført med jordfarger eller mineralske farger på våt kalkvegg. Fargepigmentene binder seg kjemisk til veggen når de blandes med vann.
AKI er glade for å kunne invitere til foredrag med journalist og forfatter Bård Wormdal.
Sted: Bergen Offentlige bibliotek, Strømgaten 6, 5015 Bergen. Foredraget holdes i Auditoriet i underetasjen. Gratis inngang! Tidspunkt: Tirsdag 23. januar kl. 18
Gjennom mange år har han gjort en stor jobb med å belyse det omfattende samrøret mellom de hemmelige tjenestene i Norge og USA. Han har nylig gitt ut boken «Spionkrigen. Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA» til meget gode anmeldelser. Etterretningstjenesten ville selv påvirke innholdet i boken. « – De truet med rettssak. Det er tydelig at de ikke vil at jeg skal rote i informasjon de vil holde hemmelig», sa Wormdal til Dagbladet.
Norge er en stormakt når det kommer til militær etterretning, og en av de viktigste samarbeidspartnerne for USA. Ved hjelp av nye kilder, samtaler med tidligere operatører og lekkede dokumenter, viser Bård Wormdal hvordan norsk etterretning kan overvåke både fiendtlig aktivitet og vanlige nordmenn. Virksomheten drives av Norge, men er i stor grad finansiert av USA og tjener amerikanske interesser, trolig mer enn norske.
Etterretningssamarbeidet styres av de såkalte NORUSA-avtalene, bilaterale avtaler mellom Norge og USA som er inngått fra 1952 og utover. Disse avtalene er så hemmelige at svært få kjente til at de i det hele tatt eksisterte, inkludert Stortinget.
Her vil du kunne kjøpe boken direkte fra forfatteren og stille spørsmål til en av de som vet mest om dette skjulte kapittelet i nyere norsk historie.
