Av David Watson, medlem i Antikrigs-Initiativet og styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen (en forkortet versjon sto på trykk i Klassekampen 6. august).
29. juli burde ha vært en gledens dag for Venezuela. Landet, der det dagen før ble gjennomført et fredelig og effektivt presidentvalg. Sittende president, Nicolas Maduro, seiret over den ekstreme høyrekandidaten, Edmundo González, med 51,2% mot 44,2%. Stort sett alle opposisjonspartiene, inkludert opposisjonens representant i det nasjonale valgrådet, har godkjent resultatet. Med unntak av kandidat Gonzalez og sin valgkampleder, den ekstreme høyrepolitiker Marina Corina Machado.
Machado har også nektet å godta resultatet. Uten belegg for sine påstander sier hun at det har vært massive valgfusk og peker på meningsmålinger som har gitt hennes tilstedfortreder González en stor ledelse over Nicolas Maduro. Historisk er meningsmålinger i Venezuela notorisk upålitelige. En nylig studie av meningsmålinger de siste 5 årene har avslørt en gjennomsnittlig overvurdering til fordel for opposisjonen på 29,5 prosent. Allikevel siterer norske media disse som troverdige.
Gjennom de sosiale media har hun oppfordret tilhengere til å gå ut i gatene og vise sin misnøye. Dette har de gjort ved å stenge flere av hovedstadens innfartsårer, særlig i middel- og overklasseområder i Øst-Caracas.
Jeg kom nettopp tilbake fra en av disse «spontane» demonstrasjoner i Østkantens La Mercedes bydel. Flere hundre demonstranter, for det meste fredelige ungdommer, men blant dem var det også en god del gjengmedlemmer som knust betongblokker i mindre biter og fylte flasker med bensin for å kaste på politi og nasjonalgarde. De blokkerte motorveien med brennende søppel og ventet på konfrontasjon. Det virket som om sikkerhetsstyrkene ikke var interessert i en konfrontasjon, men heller stengte motorveien og dirigerte trafikken på andre veier. Litt rar atferd for en «diktaturstat».
